Etter en fin joggetur på nesten 15 kilometer i dag bestemte vi oss for å dra en tur i Frognerparken for å se på Vigelands mange skulpturer i solskinnet. Det er definitivt høst, men det betyr ikke at Vigelandsparken er mindre populær av den grunn. Vi fikk den siste ledige parkeringsplassen rett ved hundejordet, og tråklet oss forbi de mange hundene som løp omkring. Lillemor var litt redd, så jeg måtte bære henne helt til Monolitten, og også ned alle trappene mot Broen med barneplassen.
Datteren min og meg foran monolitten
Der tødde hun imidlertid litt opp og ville løpe litt rundt selv. Også her var det mange mennesker rundt oss, og ikke rent få utenlandske turister, men tulla lot seg ikke affisere av det der hun kommenterte alle granittmenneskene. Sinnataggen var høydepunktet ved turen, og hun syntes det var litt dumt at han hadde «tissa på gulvet». Det var sikkert derfor han var så sinna. På hele tilbaketuren snakket hun om Sinnatoggen og lurte på om vi ikke kunne gå tilbake til ham for å se på ham en gang til. Det orket vi ikke da, men så god hukommelse som hun har lar hun nok ikke dette passere i stillhet – så vi må definitivt tilbake snart.
Vel framme ved hundejordet fikk vi en smak av høstens deilige farger! Minstemann formerlig badet i gult og rødt høstløv, og subbet bena gjennom haugene av løv slik at det raslet litt ekstra. Hun hvinte av fryd da hun kastet løvet i lufta, og jeg kjente jeg ble skikkelig glad over at vi valgte å tilbringe et par timer av søndagen i Frognerparken da jeg så hvor mye hun koste seg.
Da får det heller kvitte at hun ble litt sutrete over å måtte dra hjem igjen når hun så mye heller ville være igjen i parken. Vi får bare sørge for å komme oss dit igjen relativt fort. Det finnes få finere ting enn å tilbringe kvalitetstid sammen med familien på slike fine dager, så jeg krysser fingrene for at regnet som er meldt blir kortvarig og at vi kommer oss ut på tur igjen snart.
Tulla kaster løv mens hun hviner av fryd
