I dag avtalte vi med Cecilie sin bror at vi skulle bli med dem opp på Frognerseteren for å ta en kopp kakao og en bit av deres spesielle eplekake. Vi dro oppover litt før klokka tre for å få med oss utsikten i det dagslyset som var igjen før det ble for sent. På vei oppover bakkene mot Holmenkollen var det såpeglatt, og selvfølgelig møtte vi verdens største semitrailer som var på vei ned. Riktignok hadde ikke denne semitraileren tilhengere med hytte/hus på – det var mer en trailer som brukes for å frakte anleggsmaskiner.
Traileren var som sagt stor og veien oppover er normalt veldig smal, og enda smalere er den nå som snøen har fått et godt grep om byen. Jeg kjørte så langt inntil brøytekanten jeg kunne da vi møtte beistet, men det viste seg å ikke helt være godt nok. Jeg så tilhengeren komme nærmere og nærmere, tettere og tettere inntil bilen før vi hørte et høyt dunk idet den kræsjet i speilet og bøyde dette innover. Heldigvis er speilene designet for å gi etter, og til alt hell klarte vi å unngå et større sammenstøt. Det viste seg at det ikke ble en skramme på speilet en gang, så vi var temmelig heldige der, og flaks var det at tilhengeren ikke rakk å skli enda lenger ut for da hadde vi nok blitt feid med noen meter bakover og inn i bilene bak oss.
Frognerseteren restaurant. Foto: Sean Hayford O'Leary
Vel fremme på Frognerseteren restaurant fikk vi kjøpt oss kake og drikke, og for en kake det var. Den var gedigen og mektig med et berg av krem på toppen. Vi gosset oss skikkelig mens vi pratet og hadde det hyggelig. Becca var i form og gikk fra den ene til den andre, blid som en sol. Så det ble virkelig en koselig ettermiddag selv om den startet litt skummelt.
