Ti uker har gått siden Rebecca ble født, og jeg fikk lyst til å skrive hvordan jeg som far opplevde den litt spesielle situasjonen vi havnet opp i da barnet vårt kom til verden. Historien er lang, så jeg vil dele den opp i to deler; tiden rett før fødselen og selve fødselsopplevelsen.
Noen uker før fødsel hadde vi en mistanke om at Rebecca lå i seteleie. Det vil si; vi var ganske sikre på at hun lå i seteleie da hun hadde gjort det gjennom store deler av graviditeten. Det går som regel greit å føde et barn i seteleie, men det er noen ekstra hensyn en må ta, blant annet at hodet som da vil komme sist har plass til å passere gjennom fødselskanalen. Barnet må ikke være for stort. Vi ble derfor satt opp til en ultralydundersøkelse i uke 37 av graviditeten for å bekrefte eller avkrefte om hun lå feil vei, og planlegge videre ut fra det. Det viste seg ganske raskt at vi slapp å tenke på setefødsel fordi knøttet hadde snudd seg med hodet ned, men gleden ble raskt snudd til bekymring og rådvillhet da fødselslegen som utførte undersøkelsen ble stille en lang stund før hun spurte Cecilie «Har du noen gang fått påvist cyster på eggstokken?». Vi så på hverandre og Cecilie svarte som sant var at det hadde hun ikke.
Spørsmålet ble liggende litt i luften idet vi skjønte at det ikke var hodet til Rebecca vi så på skjermen men en cyste av imponerende størrelse. Cyster på eggstokken er ganske vanlig i henhold til legen, og vi ble beroliget med at den så godartet ut. Allikevel var en såpass stor cyste ikke noe de var borti veldig ofte på sykehuset, så hun undersøkte den nøye både med ultralydapparatet og ved å trykke og kjenne. Hun skrev ut bilder av den og gikk for å konferere med en overlege som etterhvert også kom inn for å se og undersøke.
Godartet cyste på eggstokken (illustrasjonsbilde)
Ingen av oss ble vel egentlig noe klokere av undersøkelsene, men det viste seg at cysten lå slik til at det kunne bli vanskelig for hodet til Rebecca å komme ned i bekkenet, og de var usikre på om barnet ville gå klar av denne cysten hvis fødselen gikk sin naturlige gang. Uten å egentlig komme til noen konklusjoner ble vi enige om å avvente en uke for så å ta en ny ultralydundersøkelse. Jeg antar at legene også ville bruke denne tiden til å lese seg opp på emnet og konferere med annen ekspertise. Før vi avsluttet undersøkelsen og gikk ble vi også advart om at det kunne gå mot et keisersnitt siden de var såpass usikre på hvor elastisk cysten var og om en naturlig fødsel ville la seg gjennomføre.
Uken gikk sakte, og selv om jeg egentlig ikke ville det måtte jeg google dette fenomenet litt. Internett kan være en bra kilde til informasjon hvis en vet å være kritisk til det man leser, men det kan også ta motet fullstendig fra en hvis en tror på alt det rare, og ofte uriktige, en kan finne. Det jeg leste virket imidlertid oppløftende, og i ettertid angrer jeg ikke på at jeg tok sjansen.
Vel tilbake på sykehuset i uke 38 av graviditeten ble det en ny runde med ultralydapparatet og en ny runde med konferering blant legene. Det virket litt som om de hadde bestemt seg, men de måtte allikevel prøve å dytte hodet til knøttet forbi hindringen. Ut fra lydene og ansiktsuttrykkene til min kjære å dømme var ikke det bare roser og champagne. Heldigvis ga de opp relativt fort og det ble konkludert med at keisersnitt var den eneste veien å gå.
Fødselslegen gikk ut et øyeblikk for å sette opp time til inngrepet og vi spøkte litt med at vi sikkert kom til å få denne timen fredag den 13. mars, en uke etter undersøkelsen. Både fordi det var fredag den 13. og fordi Cecilies bror er født på denne dagen. Hadde vi rett? Såklart. Legen unnskyldte seg litt med at dette var det eneste ledige tidspunktet men heldigvis er vi ikke overtroiske så det var greit for oss. Det var tross alt viktigst å få ut barnet uten komplikasjoner og å få klarhet i hva denne cysten egentlig var.
Vi ble sendt hjem med beskjed om å møte opp til informasjonstime torsdag 12. mars for å få mer detaljert informasjon om operasjonen. De ba oss også ringe fødeavdelingen torsdag 12. mars etter klokken 18:00 for å få vite når vi skulle møte dagen etter, for da ville rekkefølgen på fredagens keisersnitt være bestemt.
Det ble en spent og forventningsfull uke. Vi skulle gjennom en stor operasjon, vi hadde fått et tidspunkt for når vi skulle møte datteren vår for første gang, og det gikk for alvor opp for oss at vi skulle bli foreldre…
Vil du lese om selve fødselen, må du besøke dette innlegget.
Keisersnitt i riktig gamle dager.
