For et par dager siden skrev jeg litt om det som skjedde i ukene før Rebecca ble født. Nå er tiden inne for å fortelle litt fra den store dagen. Dette ble jo, som jeg nevnte i forrige innlegg, ikke en helt vanlig fødsel. På grunn av komplikasjonene som ble funnet under ultralydundersøkelsen måtte vi forløse lillemor med keisersnitt, så vi var ganske spente på om alt ville gå bra.
Litt før klokka åtte på fredag den 13. mars troppet vi opp på sykehuset. Dagen før fikk vi vite at vi hadde blitt satt opp til det første keisersnittet denne dagen, og derfor måtte vi tidlig opp. Det var vel opp til flere sommerfugler i begge magene våre da vi parkerte bilen, gikk til fødeavdelingen og leverte papirene.
Vi ble sittende i noen minutter for å vente på vaktskifte før jordmor Janicke kom og tok oss med på en fødestue. Hun var omtrent på vår alder og vi fant tonen med en gang. Hun fikk oss til å slappe av ved å forklare litt mer i detalj hvordan ting kom til å skje mens hun gjorde forberedelsene til snittet, og hun svarte villig på alle de rare spørsmålene vi hadde. Jeg slappet av i en godstol inne på stua mens Cecilie ble preppet etter alle kunstens regler. Vi hilste også på en fødselslege som kom inn og presenterte seg som den som skulle utføre keisersnittet.
En halvtime gikk og jordmoren stakk ut en tur før hun kom inn og sa at det var vår tur ca klokken 10:30. To timer virket lenge å vente, men vi fikk bare stålsette oss. Plutselig, 20 minutter etterpå, kom jordmoren inn og sa at det faktisk var vår tur allerede nå, og vi ble fraktet inn til et venterom før selve operasjonsstuene. Der ble jeg skysset inn i en garderobe med et sett grønne operasjonsklær mens Cecilie lå og ventet.
Ikke lenge etter kom både den ene og den andre inn for å presentere seg og sin oppgave, og vi ble også spurt om det var greit at to operasjonssykepleiestudenter kunne se på, noe det selvsagt var. Det er nok ikke hver gang de får inn såpass spesielle tilfeller som vårt. For de som ikke har lest forrige innlegg så var det en stor cyste som forhindret naturlig fødsel, derav behovet for keisersnitt.
Vel inne på operasjonsstua ble bena til Cecilie surret inn i bandasje for å presse blodet til de viktige organene i overkroppen. Det er en metode de bruker for å forhindre blodtrykksfall etter at spinalbedøvelsen begynner å virke. Jeg hadde allerede begynt å ta bilder mens jordmoren holdt rundt Cecilie og anestesilegen gjorde seg klar til å sette bedøvelsen. Cecilie ble så lagt ned på operasjonsbordet, duken ble lagt over henne og de smurte henne med jod. Vi fikk også en duk foran oss som forhindret oss i å se selve operasjonen, og det tror jeg var like greit.
Cecilie får spinalbedøvelse
Før vi egentlig trodde at bedøvelsen hadde begynt å virke hørte vi klippelyder fra den andre siden av duken, og vi skjønte etterhvert at de hadde begynt selve operasjonen. Etter noen minutter fikk vi høre de etterlengtede ordene «Nå blir det snart barn!» og vi ble om mulig enda mer spent. Siden Cecilie ikke hadde rier selv måtte den ene av de to fødselslegene som utførte snittet legge seg oppå magen og presse hardt, og ikke lenge etter hørte vi et illsint lite vesen som skrek av full hals! Det er ikke alltid keisersnittbarn er helt med når de blir tatt ut siden de ikke går gjennom de normale stadiene ved fødsel, blant annet det å få trykk på brystkassen og lungene slik at siste rest av fostervann blir presset ut – men vårt lille barn hadde ingen problemer i så måte.
Alle bak duken kommenterte hvor fin hun var, og jordmoren løftet henne i været så vi begge fikk se den perfekte rosa lille bylten som vrælte det hun var kar om. Det kom en liten tåre i øyekroken min før jordmoren ba meg følge henne inn til det tilstøtende værelset for å sjekke at alt var OK, stelle henne litt og pakke henne inn. Jeg kunne nesten ikke fatte at jeg var blitt far. At det lille, blodige, nydelige vesenet som lå på stellebordet var min datter. Jeg var overlykkelig og smilte fra øre til øre mens jordmoren gjorde det hun skulle med trente hender.
Jordmor fikser navlestump
Vi fikk etterhvert pakket henne inn i håndklær og var på vei tilbake da jeg så at anestesisykepleieren hastet til Cecilie med et pussbekken. Skjønte fort at hun hadde blitt dårlig og var på vei til å kaste opp så vi ventet litt. Heldigvis var det falsk alarm, og hun kom seg fort til hektene igjen. I ettertid viser det seg at det var et plutselig blodtrykksfall som skyldtes herjing i magen da legene skulle komme til cysten som var årsaken til at hun plutselig ble svimmel og dårlig.
Jeg gikk inn med bylten og satte meg ved siden av Cecilie så hun kunne få hilse ordentlig på datteren sin for første gang. Vi planla egentlig å legge Rebecca på brystet til mammaen sin, men Cecilie begynte plutselig å skjelve ukontrollert, en kjent bivirkning av spinalbedøvelsen, så det endte med at jeg holdt henne hele tiden, tett inntil Cecilie slik at hun kunne stryke henne på kinnet. Jordmoren overtok kameraet mitt og tok en del bilder mens legene skar ut cysten som viste seg å være på størrelse med en grapefrukt. Ingen liten sak med andre ord.
Familien samlet for første gang
Plutselig fikk vi beskjed om at alt var klappet og klart og at de skulle sy igjen såret. Da sa jordmoren, Rebecca og jeg hadet til den nybakte mammaen og gikk for å skifte tilbake til vanlige klær før vi trillet babyen tilbake til fødeavdelingen. Der ble knøttet målt til 48 cm og veid til 2950 gram. Hun fikk på seg bleie, en body og en lue og ble tullet inn i et helseteppe før jeg fikk henne i armene mine igjen. Det ville enda ta litt tid før vi kunne møte Cecilie, så jeg satte meg ned i en stol og pratet litt med tulla. Vi satt der en god stund og koset oss sammen før jeg endelig fikk beskjed om at vi kunne gå opp til intensivovervåkningen der Cecilie lå og ventet.
Cecilie og Rebecca på intensivovervåkning
Vel framme fikk vi endelig være alene litt, bare oss tre. To nybakte og overlykkelige foreldre som endelig hadde fått sin etterlengtede datter. En liten familie. Vi koset oss skikkelig, og Rebecca fikk die for første gang. Vi byttet om å ha henne hos oss i de tre-fire timene det tok før vi fikk komme til barselavdelingen, der vi endelig kunne ringe resten av familien for å overbringe den gode nyheten. Det hadde gått mange timer siden keisersnittet, så jeg tror nok noen av dem hadde begynt å bli temmelig nervøse siden de ikke hørte noe – men vi kunne ikke bruke telefonen før på grunn av mye sensitivt utstyr.
Kos i mammas armkrok
Uansett, alt hadde gått bra, vi hadde hatt en fantastisk opplevelse og der, tett inntil mammaen sin, lå det nydeligste lille mennesket på jorden. Resten av verden eksisterte ikke, det var bare oss tre som betød noe! Velkommen til verden, kjære datter. Jeg håper du får et rikt og godt liv. Vi skal gjøre vårt beste for at du skal bli fornøyd. :)
Sover søtt i krybben sin
