Hun våkner ofte midt på natta, men som oftest ligger hun bare og småpludrer før hun sovner igjen. Av og til tilter hun helt, slik som i dag, og da er det ikke så lett å vite hva som feiler henne eller hva man skal gjøre for at det skal bli bedre. Hun er jo trøtt som en strømpe, men det hjelper ikke det grann. Sove vil hun i alle fall ikke! Gleder meg litt til hun kan kommunisere på et språk vi forstår, og det gjør sikkert hun og. Er sikkert frustrerende for henne også at hun ikke klarer å gjøre seg forstått når det er noe som er galt.

Men jeg skal ikke klage. Hun er, som jeg vel har nevnt tidligere, temmelig foreldrevennlig når alt kommer til alt. Det er sjelden hun er misfornøyd og hun sover som regel godt, og hun er som oftest stille og rolig hvis hun våkner midt på natta. Nå har hun sovnet igjen, og nå tar jeg kvelden jeg også. Får håpe hun ikke tar morran før utpå formiddagen i morra, slik hun pleier.

Rebecca sitter

Rebecca har gjort noen kvantesprang siden siste oppdatering på bloggen min. I løpet av ferien vi tilbragte sammen satte hun seg opp på rompa og ble sittende uten støtte for første gang. Dette har hun perfeksjonert siden den gang og nå har hun i tillegg begynt å reise seg opp til stående hvis hun har noe (eller noen) å holde i. Vi er ganske stolte over det som bare for noen få måneder siden var en liten bylt som knapt klarte å holde hodet sitt oppe selv.

Julestemning ble det også etterhvert. Snøen lot vente på seg lenge, men nå på tampen av året bestemte den seg for å komme med full tyngde. Det passet egentlig bra at det tok litt tid før den kom, for jeg var veldig sent ute med å pakke inn båten for vinteren. Det regnet mye i løpet av november og da fristet det ikke spesielt mye å stå ute i mange timer for å sette opp stativet og få presenningen på plass. Men det ordnet seg til slutt, selv om jeg brukte over sju timer på å få satt opp alt sammen. Presenningen var tung som bly og «mønet» på stativet var nesten fire meter til værs så jeg slet en stund før det løste seg. Til neste år skal vi være to, det er det ikke tvil om.

Mye snø i Asker

Nå nyter jeg halvannen ukes juleferie sammen med familien. Temmelig deilig å ha privilegiet å kunne ta fri i romjulen uten å bruke opp feriedager. I morgen kommer mamma og stefar for å passe Rebecca mens samboern og jeg tar en tur på kino. Vi skal se Avatar 3D på Colosseum, og det gleder jeg meg til. Aldri sett 3D-filmer før og Avatar har jo fått gode kritikker så vi får håpe det blir en positiv opplevelse. Vi skal også snike oss til å ta en matbit før kinoen så det blir en skikkelig date. Koselig å gjøre noe bare sammen med kjæresten også. Man må jo ikke glemme å være kjærester selv om man har blitt foreldre!

Stolen ble satt sammen mens jeg ennå var på jobb, men det ble behørig dokumentert, som man kan se av bildene under. Da jeg var vel hjemme fra jobb var vi begge spente på om lillemor ville klare å sitte selv i stolen under hele matseansen sin. Det gikk over all forventning, og jeg tror hun trivdes der hun satt og delvis lekte med, delvis spiste maten hun fikk.

En ubetinget suksess med andre ord, i alle fall nå i første omgang. Så er det bare å håpe at det er like populært å sitte der i framtiden, for det er unektelig lettere for alle parter om hun klarer å sitte for seg selv. Da kan hun bli en del av familiemåltidene siden vi får frigjort hender og kan spise sammen med henne. Dette blir bra!

Heia mamma som bygger stol

Høystolen ferdig bygget

Rebecca i høystolen

Vi tok også opp en liten film av henne mens hun spiste. Det er ikke mye som går ned ennå, men hun koser seg stort.

Rebecca spreller i kurven

Cecilie sto på tidligere i dag for å rydde plass til senga på det relativt beskjedne soverommet vårt, og klarte det med glans. Så møtte jeg henne i Sandvika etter jobb slik at vi kunne dra til Slependen sammen. Vel framme fant vi raskt frem til det vi skulle ha, med unntak av overmadrassen. Den var de dessverre utsolgt for. Nedturen kom da vi skulle pakke alt inn i bilen. Pakken med senga var ca 10 cm for lang til å få plass om vi også skulle ha plass til Rebecca og bilsetet! Vi ble rett og slett nødt til å finne på noe lurt. Dermed satte jeg mor og barn igjen, sammen med vogna vi hadde i bagasjerommet, og kjørte hjem alene. Avtalte at vi skulle møtes på en butikk på Nesbru slik at de fikk seg en liten trilletur.

Som sagt så gjort. Heldigvis bor vi ikke så langt unna IKEA, så jeg hastet hjem, lastet av og hastet tilbake – akkurat da resten av familien var ferdig å handle. Perfekt timing.

Cecilie brukte tida mens jeg lagde middag til å skru sammen senga, og den ble visst mer enn godkjent av brukeren for nå sover hun søtt i sin nye seng på fjerde timen. Håper det går noen timer til før hun våkner også, så både mor og far får seg litt skjønnhetssøvn. For nå er det leggetid for de store også! God natt. :)

Rebeccas nye sprinkelseng

Bildet vi valgte er et nydelig bilde av Rebecca da hun var fire dager gammel. Hun er så våken og klar og allikevel så ung. <3

Bildet vi valgte til takkekortet

Babystyrt tilvenning til fast føde handler, som navnet tilsier, om å la barnet selv styre overgangen fra morsmelk til fast føde. Metoden går ut på å ikke gjøre som «alle andre» ved å introdusere pureer eller grøt ved fire-seks måneders alder men heller servere barnet mat en selv spiser i passende stykker ved fellesmåltider. På denne måten får barnet selv utforske smak, tekstur, farge og lukt i sitt eget tempo, og får selv velge hvilken mat det vil konsentrere seg om i det utvalget en legger fram for barnet.

Her er en liten videosnutt som viser en seks måneder gammel baby som nettopp har begynt med babystyrt tilvenning til fast føde:

Babyer lærer effektivt ved å se på og imitere andre, og ved å la henne spise samme mat som resten av familien, sammen med familien, vil tilvenningsperioden sannsynligvis oppleves som mer positiv enn om en stapper udefinert mos i munnen hennes. Anbefalingene fra WHO og norske helsemyndigheter er å introdusere fast føde ved seksmåneders alder, og ved den alderen er har barnet begynt å lære seg tygging og å gripe ting – altså en perfekt tid for å introdusere fingermat.

Å la babyen spise selv vil hjelpe på utviklingen av motoriske ferdigheter som hånd-øye koordinasjon og tygging, og det oppfordrer også til selvstendighet all den tid barnet selv har kontroll over spisingen. Fordøyelsessystemet er godt nok utviklet til å håndtere fastere tekstur enn grøt og mos når babyen er seks måneder gammel, og selv om babyen kanskje ikke får i seg så mye de første ukene vil det gradvis bli flinkere og spise mer. Dette er en del av den naturlige utviklingen til barnet, og ideen er at barnet er klar for mat den selv klarer å tygge og svelge. Det den da spytter ut er den ikke klar for enda. Morsmelk vil være hovedkilden til ernæring i lang tid selv om en begynner med fast føde, også ved denne metoden, så en skal ikke stresse med at barnet ikke spiser så mye fast føde til å begynne med.

Jeg ble som sagt veldig interessert i emnet og bestilte derfor boka Baby-led weaning av Gill Rapley og Tracey Murkett fra Bokkilden for å få mer informasjon. Jeg har også lest en del rundt omkring på nettet om denne metoden, blant annet på Gill Rapleys webside Baby-led weaning: Helping your baby to love good food, som også har linker til andre nettsider som omhandler dette. Har også meldt meg inn i Facebookgruppa Baby-led weaning for å lese litt om brukeropplevelser fra folk som har prøvd dette ut. Dette er en metode som ikke er veldig utbredt ennå, folk sverger av en eller annen grunn fremdeles til mos og pureer selv om babyen faktisk klarer fastere tekstur når den er seks måneder gammel. Vi er allerede litt alternative siden vi bruker tøybleier og vasker Rebecca med klut og ikke våtservietter så det er kanskje ikke rart at vi fattet litt interesse for dette også. :)

Kanskje du har noen erfaringer å dele med meg, positive eller negative? Da setter jeg stor pris på en kommentar hvor du forteller hvordan du opplever eller opplevde det for ditt barn.

Litt før klokka åtte på fredag den 13. mars troppet vi opp på sykehuset. Dagen før fikk vi vite at vi hadde blitt satt opp til det første keisersnittet denne dagen, og derfor måtte vi tidlig opp. Det var vel opp til flere sommerfugler i begge magene våre da vi parkerte bilen, gikk til fødeavdelingen og leverte papirene.

Vi ble sittende i noen minutter for å vente på vaktskifte før jordmor Janicke kom og tok oss med på en fødestue. Hun var omtrent på vår alder og vi fant tonen med en gang. Hun fikk oss til å slappe av ved å forklare litt mer i detalj hvordan ting kom til å skje mens hun gjorde forberedelsene til snittet, og hun svarte villig på alle de rare spørsmålene vi hadde. Jeg slappet av i en godstol inne på stua mens Cecilie ble preppet etter alle kunstens regler. Vi hilste også på en fødselslege som kom inn og presenterte seg som den som skulle utføre keisersnittet.

En halvtime gikk og jordmoren stakk ut en tur før hun kom inn og sa at det var vår tur ca klokken 10:30. To timer virket lenge å vente, men vi fikk bare stålsette oss. Plutselig, 20 minutter etterpå, kom jordmoren inn og sa at det faktisk var vår tur allerede nå, og vi ble fraktet inn til et venterom før selve operasjonsstuene. Der ble jeg skysset inn i en garderobe med et sett grønne operasjonsklær mens Cecilie lå og ventet.

Ikke lenge etter kom både den ene og den andre inn for å presentere seg og sin oppgave, og vi ble også spurt om det var greit at to operasjonssykepleiestudenter kunne se på, noe det selvsagt var. Det er nok ikke hver gang de får inn såpass spesielle tilfeller som vårt. For de som ikke har lest forrige innlegg så var det en stor cyste som forhindret naturlig fødsel, derav behovet for keisersnitt.

Vel inne på operasjonsstua ble bena til Cecilie surret inn i bandasje for å presse blodet til de viktige organene i overkroppen. Det er en metode de bruker for å forhindre blodtrykksfall etter at spinalbedøvelsen begynner å virke. Jeg hadde allerede begynt å ta bilder mens jordmoren holdt rundt Cecilie og anestesilegen gjorde seg klar til å sette bedøvelsen. Cecilie ble så lagt ned på operasjonsbordet, duken ble lagt over henne og de smurte henne med jod. Vi fikk også en duk foran oss som forhindret oss i å se selve operasjonen, og det tror jeg var like greit.

Cecilie får spinalbedøvelse

Før vi egentlig trodde at bedøvelsen hadde begynt å virke hørte vi klippelyder fra den andre siden av duken, og vi skjønte etterhvert at de hadde begynt selve operasjonen. Etter noen minutter fikk vi høre de etterlengtede ordene «Nå blir det snart barn!» og vi ble om mulig enda mer spent. Siden Cecilie ikke hadde rier selv måtte den ene av de to fødselslegene som utførte snittet legge seg oppå magen og presse hardt, og ikke lenge etter hørte vi et illsint lite vesen som skrek av full hals! Det er ikke alltid keisersnittbarn er helt med når de blir tatt ut siden de ikke går gjennom de normale stadiene ved fødsel, blant annet det å få trykk på brystkassen og lungene slik at siste rest av fostervann blir presset ut – men vårt lille barn hadde ingen problemer i så måte.

Alle bak duken kommenterte hvor fin hun var, og jordmoren løftet henne i været så vi begge fikk se den perfekte rosa lille bylten som vrælte det hun var kar om. Det kom en liten tåre i øyekroken min før jordmoren ba meg følge henne inn til det tilstøtende værelset for å sjekke at alt var OK, stelle henne litt og pakke henne inn. Jeg kunne nesten ikke fatte at jeg var blitt far. At det lille, blodige, nydelige vesenet som lå på stellebordet var min datter. Jeg var overlykkelig og smilte fra øre til øre mens jordmoren gjorde det hun skulle med trente hender.

Jordmor fikser navlestump

Vi fikk etterhvert pakket henne inn i håndklær og var på vei tilbake da jeg så at anestesisykepleieren hastet til Cecilie med et pussbekken. Skjønte fort at hun hadde blitt dårlig og var på vei til å kaste opp så vi ventet litt. Heldigvis var det falsk alarm, og hun kom seg fort til hektene igjen. I ettertid viser det seg at det var et plutselig blodtrykksfall som skyldtes herjing i magen da legene skulle komme til cysten som var årsaken til at hun plutselig ble svimmel og dårlig.

Jeg gikk inn med bylten og satte meg ved siden av Cecilie så hun kunne få hilse ordentlig på datteren sin for første gang. Vi planla egentlig å legge Rebecca på brystet til mammaen sin, men Cecilie begynte plutselig å skjelve ukontrollert, en kjent bivirkning av spinalbedøvelsen, så det endte med at jeg holdt henne hele tiden, tett inntil Cecilie slik at hun kunne stryke henne på kinnet. Jordmoren overtok kameraet mitt og tok en del bilder mens legene skar ut cysten som viste seg å være på størrelse med en grapefrukt. Ingen liten sak med andre ord.

Familien samlet for første gang

Plutselig fikk vi beskjed om at alt var klappet og klart og at de skulle sy igjen såret. Da sa jordmoren, Rebecca og jeg hadet til den nybakte mammaen og gikk for å skifte tilbake til vanlige klær før vi trillet babyen tilbake til fødeavdelingen. Der ble knøttet målt til 48 cm og veid til 2950 gram. Hun fikk på seg bleie, en body og en lue og ble tullet inn i et helseteppe før jeg fikk henne i armene mine igjen. Det ville enda ta litt tid før vi kunne møte Cecilie, så jeg satte meg ned i en stol og pratet litt med tulla. Vi satt der en god stund og koset oss sammen før jeg endelig fikk beskjed om at vi kunne gå opp til intensivovervåkningen der Cecilie lå og ventet.

Cecilie og Rebecca på intensivovervåkning

Vel framme fikk vi endelig være alene litt, bare oss tre. To nybakte og overlykkelige foreldre som endelig hadde fått sin etterlengtede datter. En liten familie. Vi koset oss skikkelig, og Rebecca fikk die for første gang. Vi byttet om å ha henne hos oss i de tre-fire timene det tok før vi fikk komme til barselavdelingen, der vi endelig kunne ringe resten av familien for å overbringe den gode nyheten. Det hadde gått mange timer siden keisersnittet, så jeg tror nok noen av dem hadde begynt å bli temmelig nervøse siden de ikke hørte noe – men vi kunne ikke bruke telefonen før på grunn av mye sensitivt utstyr.

Kos i mammas armkrok

Uansett, alt hadde gått bra, vi hadde hatt en fantastisk opplevelse og der, tett inntil mammaen sin, lå det nydeligste lille mennesket på jorden. Resten av verden eksisterte ikke, det var bare oss tre som betød noe! Velkommen til verden, kjære datter. Jeg håper du får et rikt og godt liv. Vi skal gjøre vårt beste for at du skal bli fornøyd. :)

Sover søtt i krybben sin

Noen uker før fødsel hadde vi en mistanke om at Rebecca lå i seteleie. Det vil si; vi var ganske sikre på at hun lå i seteleie da hun hadde gjort det gjennom store deler av graviditeten. Det går som regel greit å føde et barn i seteleie, men det er noen ekstra hensyn en må ta, blant annet at hodet som da vil komme sist har plass til å passere gjennom fødselskanalen. Barnet må ikke være for stort. Vi ble derfor satt opp til en ultralydundersøkelse i uke 37 av graviditeten for å bekrefte eller avkrefte om hun lå feil vei, og planlegge videre ut fra det. Det viste seg ganske raskt at vi slapp å tenke på setefødsel fordi knøttet hadde snudd seg med hodet ned, men gleden ble raskt snudd til bekymring og rådvillhet da fødselslegen som utførte undersøkelsen ble stille en lang stund før hun spurte Cecilie «Har du noen gang fått påvist cyster på eggstokken?». Vi så på hverandre og Cecilie svarte som sant var at det hadde hun ikke.

Spørsmålet ble liggende litt i luften idet vi skjønte at det ikke var hodet til Rebecca vi så på skjermen men en cyste av imponerende størrelse.  Cyster på eggstokken er ganske vanlig i henhold til legen, og vi ble beroliget med at den så godartet ut. Allikevel var en såpass stor cyste ikke noe de var borti veldig ofte på sykehuset, så hun undersøkte den nøye både med ultralydapparatet og ved å trykke og kjenne. Hun skrev ut bilder av den og gikk for å konferere med en overlege som etterhvert også kom inn for å se og undersøke.

Godartet cyste på eggstokken (illustrasjonsbilde)

Ingen av oss ble vel egentlig noe klokere av undersøkelsene, men det viste seg at cysten lå slik til at det kunne bli vanskelig for hodet til Rebecca å komme ned i bekkenet, og de var usikre på om barnet ville gå klar av denne cysten hvis fødselen gikk sin naturlige gang. Uten å egentlig komme til noen konklusjoner ble vi enige om å avvente en uke for så å ta en ny ultralydundersøkelse. Jeg antar at legene også ville bruke denne tiden til å lese seg opp på emnet og konferere med annen ekspertise. Før vi avsluttet undersøkelsen og gikk ble vi også advart om at det kunne gå mot et keisersnitt siden de var såpass usikre på hvor elastisk cysten var og om en naturlig fødsel ville la seg gjennomføre.

Uken gikk sakte, og selv om jeg egentlig ikke ville det måtte jeg google dette fenomenet litt. Internett kan være en bra kilde til informasjon hvis en vet å være kritisk til det man leser, men det kan også ta motet fullstendig fra en hvis en tror på alt det rare, og ofte uriktige, en kan finne. Det jeg leste virket imidlertid oppløftende, og i ettertid angrer jeg ikke på at jeg tok sjansen.

Vel tilbake på sykehuset i uke 38 av graviditeten ble det en ny runde med ultralydapparatet og en ny runde med konferering blant legene. Det virket litt som om de hadde bestemt seg, men de måtte allikevel prøve å dytte hodet til knøttet forbi hindringen. Ut fra lydene og ansiktsuttrykkene til min kjære å dømme var ikke det bare roser og champagne. Heldigvis ga de opp relativt fort og det ble konkludert med at keisersnitt var den eneste veien å gå.

Fødselslegen gikk ut et øyeblikk for å sette opp time til inngrepet og vi spøkte litt med at vi sikkert kom til å få denne timen fredag den 13. mars, en uke etter undersøkelsen. Både fordi det var fredag den 13. og fordi Cecilies bror er født på denne dagen. Hadde vi rett? Såklart. Legen unnskyldte seg litt med at dette var det eneste ledige tidspunktet men heldigvis er vi ikke overtroiske så det var greit for oss. Det var tross alt viktigst å få ut barnet uten komplikasjoner og å få klarhet i hva denne cysten egentlig var.

Vi ble sendt hjem med beskjed om å møte opp til informasjonstime torsdag 12. mars for å få mer detaljert informasjon om operasjonen. De ba oss også ringe fødeavdelingen torsdag 12. mars etter klokken 18:00 for å få vite når vi skulle møte dagen etter, for da ville rekkefølgen på fredagens keisersnitt være bestemt.

Det ble en spent og forventningsfull uke. Vi skulle gjennom en stor operasjon, vi hadde fått et tidspunkt for når vi skulle møte datteren vår for første gang, og det gikk for alvor opp for oss at vi skulle bli foreldre…

Vil du lese om selve fødselen, må du besøke dette innlegget.

Keisersnitt i riktig gamle dager.

Rett før vi kom fram til cachen på Holmenskjæret var det et gammelt ektepar som holdt på å kjøre på oss alle tre. Vi gikk bak en bil som plutselig begynte å rygge, og da smalt jeg håndflata min i bakvinduet og ropte at de skulle skjerpe seg og se seg for. Tror de skvatt ganske bra, og den gamle mannen gikk ut flere ganger etter at vi hadde gått forbi for å inspisere bakenden på bilen sin. Han lurte vel på om jeg hadde ødelagt noe, for flat hånd på bilglass smeller ganske bra. Han turte ikke oppsøke oss for å snakke med oss i etterkant, og godt var vel det for vi ble ganske gira av det hele.

Det var like stas som alltid for folka mine å få tilbringe tid med oss (les: Rebecca, hehe). Det var ikke så veldig varmt i været så vi holdt oss innendørs, men vi hadde det kjempekoselig allikevel.

Dette var også første gang vi testet bæreselen ute, og det var stor suksess. Knøttet sovna tvert etter å ha blitt plassert i Manducaen og sov seg gjennom hele stallbesøket. Jeg bar henne hele tiden mens Cecilie møkket, pusset hesten, fylte vann og slike ting – og til slutt gikk vi en liten tur med ham. Rebecca sov og sov og våknet ikke engang da vi tok henne ut og plasserte henne i bilsetet. Det ser altså ut som at det funker å bære henne i selen og det er utrolig kjekt.

Cecilie lufter Kason på Tanum

Etter at vi kom hjem spiste vi middag, så en film og jeg begynte å skru sammen sykkelen for alvor. Nettopp ferdig for dagen, og nå er det bare justering av girene som står igjen så er jeg klar for denne gang. Det blir nok ingen prøvetur i morgen, for da tar vi en dagstur til Sandefjord for å besøke mamma og Hans på hytta der nede. Det gleder vi oss til – det blir første besøket vårt der for sesongen, men garantert ikke det siste!

Vi har funnet ut at det er viktig for oss å ha noe vi kan bære barnet i slik at vi får frie hender når vi jobber i stallen der Cecilie har hest, når vi er i butikken og når vi går turer. Da blir vi ikke  så avhengig av å bære henne i armkroken eller å ha med vogn når vi skal noe sted.

Tidligere i kveld var vi og feiret bursdagen til en av mine kusiner på Oppsal i Oslo. Det ble akkurat så koselig som jeg trodde og håpet det skulle bli, og de har virkelig fått seg en fin leilighet der. Flott innredet og med en fin balkong der de nok kommer til å nyte mange late og varme sommerkvelder. Det ble kanskje litt i seneste laget for lillemor for hun ble litt sutrete og gjespet mye på slutten. Hun sovnet i armene mine før vi rakk å gå ut av døra og våknet bare litt da vi bar henne opp i leiligheten vår, skiftet på henne og ga henne kveldsmat.

Nå sover både mor og barn, og det er på tide for far å finne senga. I morgen er det helg, og vi gleder oss!

Mine kusiner, Rebecca og farmor

Blokka vår badet i sol

Senere i dag skal vi til en kusine av meg for å feire bursdagen hennes. Dit kommer vel en god del av familien på mamma sin side tenker jeg, også mennesker som aldri har sett Rebecca, og de gleder seg til å møte henne tror jeg. Vi gleder oss også til å møte dem, for det er ikke så ofte det skjer selv om vi bor såpass nær hverandre. Kusina mi har også fått seg ny leilighet siden sist, så det blir moro å se på den også.

Rebecca sov litt på brystkassa mi i sted etter en runde pupp, men nå får hun mat igjen og da skal jammen meg jeg også stikke og lage litt laksemiddag til oss før vi må avsted!

Karl Johans gate en tidlig onsdag morgen

Etter jobb i dag stakk jeg innom et par butikker, blant annet apoteket for å kjøpe med meg noen saltvannsdråper vi skal bruke når Rebecca er tett i nesen. Hun har hatt noen dager der det surkler godt i nesa hennes, og da har vi skylt med morsmelk etter anbefaling, men saltvannsdråper skal visst være enda mer effektivt. Så da får vi prøve det. Var også en snartur innom Trafikanten og fikk avsluttet abonnementet på månedskort fra Ruter. Er ikke vits å betale før høsten igjen siden jeg straks setter meg på sykkelsetet og forhåpentligvis får minimalt antall togturer før snøen legger seg igjen. Etter det var det deilige pannekaker til middag. En av mine absolutte favorittmiddager. :D Rebecca var litt blid og litt furten om hverandre da jeg kom hjem, og hun har visst hengt i puppen stort sett hele dagen i dag også. Er nok ikke helt ferdig med økinga si ennå.

Rebecca er glad

Rebecca er furten

Jeg har oversatt en del av de engelske innleggene jeg hadde i bloggen min i dag, og jeg har tatt en del bilder. Det er så utrolig givende å ta bilder av ei så fotogen lita jente som Rebecca, så bloggen kommer nok til å inneholde en del bilder av henne framover. ;) Vi har badet henne i dag, i noe som heter Tummy Tub. Det er en spesialkonstruert bøtte som barnet sitter i, i stedet for å bade henne i en balje der hun halvveis ligger, halvveis sitter. Det vi leste før vi kjøpte Tummy Tuben var at den virker beroligende på barnet fordi de blir sittende på en måte de kjenner igjen fra da de ennå var i mors mage. I tillegg hjelper den med å få ut luft fordi barnet sitter med litt trykk mot magen, og det trenger Rebecca litt hjelp til av og til.  Hun storkoser seg i bøtta, så vi føler at det var en god investering, selv om den kosta 399,-.

Av og til har Rebecca dager der hun henger på puppen i timesvis. I dag er en slik dag. Hun spiser og spiser og det virker som om hun aldri blir mett. Det er nok et såkalt økedøgn hun har nå igjen. Hun vokser mye for tida, og dette er nok hennes måte å si fra om at nå trenger hun mer mat! Melkeproduksjonen er heldigvis såpass snedig lagt opp at det produseres mer når etterspørselen blir større.

Og da er det jo gledelig å lese i VG at Amming reduserer faren for sykdom hos mødre!

Hun hadde en natt for noen uker siden der hun aldri fikk nok. Det var en slitsom natt, men det gikk greit. Heldigvis er hun et barn som stort sett sover mesteparten av natta, og vi er veldig glade for det! Fins nok av barn som ikke gjør det for å si det sånn.

Bank i bordet. :)

Den første uka prøvde vi å gi henne dette gjennom en sprøyte, selvfølgelig uten sprøytespiss, med varierende grad av suksess. Hun begynte å hoste, spytte det ut, drikke noe, hoste litt mer, gråte og var generelt lite komfortabel med hele situasjonen. På en god dag kunne hun kanskje få ned halvparten av tranen vi ga henne – hvis vi var heldige. Den stakkars lille jenta stinka også fisk i timesvis siden hun sølte halvparten over hele ansiktet sitt. Ikke spesielt moro å måtte tvinge henne til å drikke tranen siden hun så tydelig viste at hun ikke likte sprøytemetoden, og den gode babylukte forsvant liksom litt i fiskeeimen. ;)

I dag prøvde vi derimot noe nytt. Vi tok en av Avent smokkene vi hadde og fylte den med riktig menge tran før vi ga den til henne som om vi skulle gi henne melk – uten at vi skrudde på noen flaske. Og dæsken døtte, det funket! Etter å ha strevet litt med den overraskende smaken fra smokken begynte hun å suge ivrig og svelget hele dosen på bare noen sekunder – og det virket til og med som om hun likte det! Fantastisk.

Vi håper bare det varer nå, at dette trikset er like genialt i fortsettelsen som det var i dag. Det er nemlig ikke spesielt moro når lille jenta gråter og er illsint fordi hun ikke liker det vi gjør mot henne.

Dagen i dag har vært god. Sola skinte fra nesten skyfri himmel, og med temperaturer nærmere 20 grader ble dagens trilletur med datteren min en hyggelig opplevelse. Vi glemte å kjøpe bleier til henne da vi gjorde unna helgehandlingen på fredag, så jeg måtte ned til Asker sentrum for å kjøpe det, og et par andre ting, i dag. Vi har tøybleier som vi planlegger å bruke i framtiden, men de er litt vel store ennå, så foreløpig ligger de på vent. Jeg tok altså med meg Rebecca mens Cecilie ble igjen hjemme for å shine leiligheten litt før både folka mine og Cecilie sin bror & Co (kjæreste og datter) kom på besøk.

Jeg gikk til den søndagsåpne Kiwibutikken og kjøpte alt vi trengte, og etterpå spaserte jeg litt rundt i Asker for å nyte det fine været. Det så ut som om folk koste seg på fortauskaféene og i parkene og torgene i og rundt sentrum. Rebecca sov seg gjennom hele opplevelsen, slik hun alltid gjør når vi triller henne på tur. Må være noe med den friske (ehm) lufta og den lette ristingen fra underlaget som gjør at hun sover så godt.

Jeg tok noen bilder på rundturen, og det er noe ganske annet enn stormen og snøen som herjer Nord Norge i dag:

Asker torg

Årets første hestehov

Nydelig utsikt mot Oslo fra Borgenveien. Snøen er nesten borte!

Etter å ha returnert hjem kom gjestene. Rebecca gikk fra fang til fang mens vi snakket og hygget oss over en kaffekopp. Det er alltid koselig når familien kommer på besøk, og etter at Rebecca ble født har vi kunnet glede oss over besøk oftere enn før. Becca lot seg imidlertid ikke affisere av gjestene. Hun sov seg gjennom hele visitten, som illustrert under.

Rebecca sover på min stefar Hans sin brystkasse. Mamma i bakgrunnen.

Etter at gjestene dro har jeg satt opp WordPress, integrasjon mot LiveJournal, Facebook og Twitter og litt andre godsaker for denne bloggen. Interessant og morsomt, og jeg håper bare alt fungerer som det skal. :)