Ok, det ble ikke sykling til jobb i dag. Siden jeg skal ut med avdelingen min etter jobb, og dermed må ha med meg både jakke, ordentlige sko og litt ålreite klær ble det for mye for ryggsekken – og ryggen – min. Og jeg kommer sannsynligvis også til å bli såpass lenge på byen at det er mørkt når jeg drar hjemover igjen. Da er det lite fordelaktig å sykle når man ikke har lys på sykkelen. Så sånn er det. Jeg benytter derfor litt ledig tid før jobben starter til å skrive om månedens tema på nettdagbok. En livsforandrende tilfeldighet.
I hele min ungdom var jeg et aktivt, flittig og samvittighetsfullt menneske. Jeg sto alltid opp før klokka ringte og jeg var aldri borte fra skolen på grunn av sykdom eller skulk. Trente så og si hver dag. Jeg oppnådde gode karakterer og kom inn på hva jeg måtte ønske av skoler. Juss, økonomi, data og så videre. Jeg valgte å begynne på siviløkonomistudiet på Handelshøyskolen BI i Sandvika etter ett år i militæret. Samtidig var jeg kjæreste med en jente som jeg møtte på videregående, og som hadde fått plass ved sivilingeniørutdanningen på NTNU i Trondheim. Jeg hadde fått meg hybel i kjelleren til naboene til min kjærestes foreldre, og jeg startet på studiene med godt mot. Samtidig hadde mine foreldre og min bror flyttet fra Olderdalen i Nord-Troms til Oslo. Begge mine foreldre hadde fått seg jobb her i Oslo (og mamma er fra Oslo så hun ville gjerne hjem), mens min bror hadde fått plass på musikklinja på Manglerud videregående skole.
Året var 1994. Jeg var 20 år gammel.
Studiene ved Handelshøyskolen BI var interessante og jeg storkoste meg der. Jeg fikk et par-tre gode venner jeg også tilbrakte en del av fritiden min med, og jeg begynte å trene Taekwondo i Sandvika sentrum. Livet var forsåvidt fint det, selv om forholdet til min kjæreste – som jeg da hadde vært sammen med i litt over 3 år – på dette tidspunktet begynte å skrangle litt. Vi bodde jo 50 mil fra hverandre og hun gjorde en del ting jeg ikke helt klarte å slå meg til ro med (uten at jeg vil gå nærmere inn på det).
Nyttårsaften kom, og min familie ble invitert til hennes familie. Så vidt jeg husker var dette første gang våre familier møttes, og vi hadde en trivelig nyttårsfeiring. Jeg husker spesielt at vi snakket om hvor heldige vi var som skulle få overvære et millenniumsskifte om bare noen få år. Min kjæreste og jeg hadde også en god tone oss imellom, selv om nok ingen av oss var helt fornøyde med tingenes tilstand. Litt merkelig var det jo også at når våre familier møttes for første gang skulle det være i en vanskelig tid for forholdet vårt, men det fikk stå sin prøve. Lite visste jeg at dette skulle være siste gang jeg fikk se min kjære far i live. Han jeg var så glad i.
For bare to dager etter nyttårsaften fikk han brystsmerter og var inne til kontroll på sykehuset. Han ble sendt hjem igjen ganske umiddelbart – etter eget ønske – for de hadde nettopp kjøpt en leilighet som måtte pusses opp før innflytting, og noe sykehusopphold hadde han ikke tid til. Ingen av oss antok at dette var noe farlig, siden han selv ønsket å dra hjem og siden han selv ikke tok dette særlig tungt.
Min kjæreste og jeg hadde avtalt å hjelpe mine foreldre med oppussing den 4. januar 1995, og vi ankom den nye leiligheten tidlig på kvelden. Og mens vi gikk mot blokka så vi en politibil og en sykebil utenfor døra. Min mor, en onkel og en tante sto utenfor, og jeg skjønte med en gang hva som hadde skjedd.
«Han er død.»
«Pappa er død.»
Mamma var oppløst i tårer.
Og min verden raste i grus. Jeg levde ikke lenger. Jeg bare eksisterte. Pappa hadde falt om i siste trappeavsats før inngangsdøra til selve leiligheten og var død før han traff betongen. 52 år gammel hadde han fått et massivt hjerteinfarkt og hadde ikke nubbsjans. Jeg fikk lov til å gå opp de tunge stegene til 4. etasje for å se ham. For å ta farvel. I en tåke av uvirkelighet satte jeg meg ned ved siden av ham og strøk ham over det kalde kinnet. Jeg gråt ikke. Ikke da. Jeg var i sjokk.
I bilen til min onkel, på vei til mine foreldres gamle leilighet for å fortelle dette til min bror som ikke var ved den nye leiligheten akkurat da, var jeg som en zombie. Ingen ting betydde noe. For min del kunne vi like godt kræsje og dø alle mann. Jeg brydde meg ikke. Og jeg gråt de to neste dagene. Kontinuerlig. Til det ikke var flere tårer igjen.
Min far ble gravlagt. Leiligheten ble pusset opp med god hjelp fra mamma sin slekt – ingen av oss orket å gjøre noen ting av dette – og hun fikk etterhvert flyttet inn sammen med min bror. Jeg ga opp siviløkonomistudiet ved påsketider fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg om å lese. Og jeg hadde ingen å prate med. Det vil si, jeg kunne pratet med mine venner fra skolen, men det var for tidlig rett etter dødsfallet. Og når jeg droppet ut av skolen mistet jeg kontakten med disse. Alene i en ny by ble jeg gående med alle disse vonde følelsene inni meg.
Og rett før min brors bursdag samme år gjorde min kjæreste og jeg slutt. Selv om vi ikke hadde det godt sammen skiltes vi som venner. Og selv om vi begge ønsket oss ut var dette nok et slag i ansiktet for meg. Jeg ble dratt ennå dypere ned i depresjonen.
Fra å være en flink og pliktoppfyllende ung mann ble jeg nå likegyldig og ukonsentrert. Min hukommelse ble svært svekket og jeg orket ikke annet enn å sløve foran datamaskina eller i senga. Jeg jobbet ett år som vaktmester i borettslaget min mor hadde flyttet inn i og det var en grei jobb, for der slapp jeg å konsentrere meg om å tenke. Det var praktisk arbeid og ingen ting som krevde den helt store hjernevirksomheten. Jeg forsøkte meg så på forberedende på universitetet men måtte gi opp det siden jeg ikke orket å lese og ikke orket å bevege meg ut av hybelen jeg flyttet inn i da jeg begynte der. Jeg satt bare på nettet. IRC, quake og surfing. Det var det livet mitt besto av.
På høsten 1997, to og et halvt år etter dødsfallet, begynte jeg på informatikkstudiet ved Høgskolen i Østfold men det gikk samme vei som forberedende. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om å lese. Jeg orket ikke de fleste forelesningene. Og jeg husket lite av det lille jeg klarte å tilegne meg av lærdom fra bøker, innleveringer og forelesere. Mer IRC, quake og surfing. Jeg var en skygge av meg selv. Kroppen forfalt. Sinnet forfalt. Jeg forfalt. Mobiltelefonen min hadde jeg nesten aldri påslått. Og jeg var som regel våken i 48 timer før jeg orket å sove. Jeg var faktisk våken i 6 døgn i ett strekk uten å sove på et tidspunkt.
Min mor var bekymret. Hun hadde funnet seg en ny mann og hadde kommet seg ut av sine depresjoner og sitt sjokk. Min bror hadde venner som hjalp ham på fote fort. Mens jeg sleit kraftig. Det ble så ille en gang at min mor og min nye stefar tok turen fra Oslo til Halden for å sjekke om jeg var i live. Fordi de rett og slett ikke fikk kontakt med meg. Og det var vel da jeg fant ut at jeg måtte skjerpe meg kraftig slik at jeg ikke endte opp som et mentaltilfelle. Det skal også sies at jeg fikk hjelp fra et par nettvenner jeg hadde tilegnet meg i denne tiden. God hjelp fra mennesker jeg aldri hadde møtt før. Jeg prater ikke så mye av natur og det var lettest for meg å søke litt «trøst» på nettet. Takk, ceot. And thanks to you too, smurfdette.
Etter to miserable år ved høyskolen fant jeg meg derfor en jobb i stedet. En jobb som supportmedarbeider for Tele2. Og det var det som skulle bli redningen min. Det var altså etter fire år i dyp depresjon det skulle begynne å gå oppover igjen. Jobben førte til at jeg måtte begynne å konsentrere meg. Begynne å tenke. Jeg måtte komme meg ut av dette helvete jeg hadde levd i disse fire årene. Og heldigvis klarte jeg det. Jeg fikk ny kjæreste på høsten i 1999 og resten er historie. Jeg fikk ny jobb i Oslo etter ett år som supportmedarbeider, vi flyttet sammen, vi forlovet oss og vi lever i beste velgående den dag i dag.
Heldigvis har ikke min livsforandrende tilfeldighet ført til varige skader på hverken meg eller min karriere. Selv om det altså førte til at jeg forandret personlighet til det verre i fire år er jeg nå langt på vei den samme gamle. Hukommelsen min har jeg trent opp igjen. Jeg kan konsentrere meg om lesing og ting jeg interesserer meg for, selv om jeg nå blir mye fortere lei av ting som kanskje burde interessere meg over lengre tid. Og jeg trener nå aktivt igjen, samtidig som jeg på nytt har begynt å våkne før klokka ringer. Jeg trives godt i den fine jobben min, og jeg ser derfor lyst på framtiden. Samtidig har jeg blitt mer impulsiv. Jeg lever mer i nuet. Kjøper ting jeg har lyst på når jeg har lyst på det fordi i morra kan det være for sent.
Det går ikke en dag uten at jeg tenker på, og savner, min far. Men det vonde er over. Nå tenker jeg på den gode tiden vi fikk sammen. På alt det gode jeg fikk lov til å dele med ham. Det er bare så synd at han skulle gå bort så alt for tidlig.
Og det var godt å få dette ned på «papiret».
Jeg elsker deg, kjære! *smask*
Ville bare si at jeg leste innlegget, og at jeg synes det var tøft skrevet! :)
Trist med din far, men fint at det går bedre med deg nå hvertfall. Takk for at du delte det med oss!
Hei Espen..
Savner Onkel Terje jeg og, minnes all den gode tia, og spesielt alt det gode da Bestefar døde, din far fikk meg meget vel gjennom den tia..
Hei Geir. Ja, han var en støtte for flere, det er en ting som er sikkert.
Wow, dette var sterk lesning. Måtte bare si dette bekrefter inntrykket jeg har fått av deg til nå som en reflektert kar med en innsikt man ikke tilegner seg gratis. Godt at du har kommet deg på beina igjen – litt av en prestasjon.
@nenoda
Takk for hyggelig kommentar og karakteristikk. :)